Angelsey 2 ;-)

Først og fremst har jeg lagt ut litt flere bilder på Flickr: http://www.flickr.com/photos/kajakk/
Så til en litt vanskeligere oppgave: Hvordan beskrive min hittil herligeste padleopplevelse. En full uke sammen med noen av verdens beste padlere i kanskje noe av verdens mest krevende omgivelser. En god start kan jo være begynnelsen 😉
Justine Curgenven skal ha mye av skylden for at det ble en tur til Angelsey-symposiumet. Jeg er litt usikker på hvor mange ganger jeg har sett This is the Sea filmene, men det begynner å bli noen ganger. Allerede etter å ha sett den første var det en dragning mot å reise dit selv om jeg på den tiden ikke var i besittelse av nok egenferdigheter til hverken å ha lyst til å padle ut i de værste tidevannsstrømmene eller muligens overleve hvis jeg havnet uti der 😉
Imidlertid ble egenferdigheten større og lysten på utfordringer vokste også så da Harald Rishovd nevnte at vi kanskje skulle reise en tur dit så var det gjort. Harald hadde imidlertid tatt på seg for mange jobboppdrag (du må slutte med det. Hvem har på sitt dødsleie noengang sagt at "jeg skulle ha vært mer på jobben") Tilgi meg mitt lille spark i leggen til Harald. Her sitter jeg og blir ikke med når John Olav, Kjetil og Helge skal padle fra Kristiansand til sommerleiren på Hvaler (Harald, Øivind, jeg og noen til kobler oss imidlertid på i Nevlunghavn 🙂
Tilbake til Angelsey. i løpet av vinteren ble det jeg som tok på meg koordineringen av en tur ditt. til slutt ble det 7 stykker som reiste fra Norge til symposiet. Gro og Halvor reiste dit litt før resten av oss (John Olav, Dan, Dag Sverre, Gareth og undertegnede) ankom. Dag Sverre og Gareth reiste på kvelden den 1. mai og overnatte på et sted vi hadde litt vanskligheter med å finne når vi andre kom med leiebil dagen etter. Allerede på flyplassen skjønte vi at det å være 5 padlere med utstyr i en personbil kom til å bli trangt, men det gikk på et vis (vi inngikk nesten en pakt på at vi ikke skulle kjøpe noe utstyr mens vi var i Wales, og det holdt vi (nesten ;-)) Alle bilens hulrom ble utnyttet, og bagasjelokket gikk igjen etter litt (mye) press. Jeg skal ikke si så mye om bilturen ditt med et par unntak. Dan (som satt foran på venstre side mesteparten av veien mens jeg kjørte) gikk nesten i automodus og ropte VENSTRE etter utgangen av hvert kryss (vi ødela kun et dekk (det var uvant med så mye bil på venstre siden)) på en kantsten, og vi kjørte gjennom Snowdonia. Der var det vakkert. Nesten som fjellet i Norge 🙂
 
Vel fremme til symposiumet fikk vi sjekket inn (5 stykker på 6-mannsrom) og meldt oss på de forskjellige aktivitetene for lørdag og søndag. Både Dan og Halvor har lagt ut litt for seg selv på http://www.padleforbundet.no/forum/index.php?topic=2213.0 men jeg skal holde meg til mine egne opplevelser.
Skulle egentlig vært med på et kurs i navigasjon på lørdagen, men når Dan kom å sa det var ledig plass på advanced Tidal races & overfalls var jeg ikke vanskelig å overtale 😉 Dere får lese litt av Dans beskrivelse av dagen så jeg slipper å gjennta det som står der, men jeg vil komme med et par tilføyelser. Dan nevner at South Stack var stort. Det er vel litt av en understatement. Jeff Allen som ledet gruppen ville ikke ta ansvaret for at vi skulle leke oss der for hvis man går rundt blir man feid laaangt ut på havet så gruppen holdt sammen og bare fulgte strømmen gjennom. Når vi nærmet oss tideracet kom det noen STORE dønninger inn. Med skrekkblandet fryd nærmet jeg meg den første stående bølgen (i ca 100 km/t. Det føltes ihvertfall sånn) Når jeg begynte å klatre opp bølgefronten hadde jeg 2 kajakker foran meg som ikke var over enda. Ja,det var STORT! Vel over var det et par store daler og fjell av vann å forsere før vi kom ut i litt mindre bølger hvor vi dreide av til venstre mot sørsiden av South Stack hvor det var litt roligere. Herifra padlet vi langs en fantastisk kystlinje med klipper som så ut som om de kunne spise mer enn en kajakk til lunsj 😉 Selv om det var tilnærmet vindstille var det ganske bra med dønninger så rockhoppingen mot Penrhyn Mawr var interessant
 
Vel fremme ved Penrhyn Mawr var det tid for mer lek i overfallet før vi padlet inn til Port Dafarch (litt usikker på stavemåten) hvor vi ble hentet og kjørt opp til senteret igjen.
På Søndagen gikk jeg et navigasjonskurs som skulle være en økt teori og en økt praksis, men pga omlegging av BCU-systemet ble det to teoriøkter, dvs hele dagen, men det var både interesant og lærerikt så dagen gikk fort ( jeg var mer enn litt misunnelig på de som var ute å padlet, men for å være helt ærlig så var jeg faktisk ganske utmattet etter forrige dagens padling)
Mandagen begynte som vanlig med et infomøte kl 0915 ( det var ikke noe vits i å starte før pga tidevannet) hvor det ble opplyst om at alle som skulle på BCU-kurs 4* training også måtte gå gjennom navigasjonskurset jeg hadde hatt dagen før. Det gjalt også de som skulle på 5* training og som ikke hadde det fra før. Det hadde jo jeg 😉 så det var ut å padle. En kar som het Mark Walton og jeg var de eneste som skulle gjennomføre ett komplett 5* trainingkurs så vi satt av gårde med en instruktør som het Fiona Whitehead. Etter litt lek i tidevannstrømmen hvor vi skulle trene på å plassere oss på bestemte plasser (for å ha kontroll på en gruppe) drev vi litt med tauing og redningsøvelser i strømmen. Det å komme bort til en kajakk i strømmende vann med høye bølger fra forskjellige retninger var ikke bare enkelt. Hvis man ikke hadde helt riktig timing så hjalp det ikke at den andre kajakken kun var en meter unna, den kunne like gjerne vært på månen 😉 Det var ikke mulig å få koblet på tauelinen hvis man ikke var på rett plass. Etter at Fiona var fornøyd (er litt usikker på det 😉 med innsatsen og utviklingen vår begynte vi med taueøvelser blandt klipper og dønninger. Stort potensiale for å ofre gelcoat til gelcoatgudene 😉
Siste oppgave før lunsj var å finne et sted å komme i land for å spise lunsj. Vi overveide seriøst å lage flåte og spise lunsj i kajakkene, men det fikk vi ikke lov til 😉 I 2-3 m høye dønninger var det om å gjøre å finne en plass å komme i land. Jeg meldte meg frivillig til å gå inn først, dvs å svømme inn med kajakken i line bak. Det gjaldt å vente til det var litt mindre bølger mellom to sett for så å komme seg opp på skjæret før man ble feid på sjøen igjen. Det gikk nå greit. Deretter var det å få dratt opp kajakken. Jeg var glad den ikke var fullastet for kombinasjonen skarpe og bratte klipper, store bølger og dårlig fotfeste var en interessant kombinasjon for å så det sånn. Vel oppe ble kajakken forankret til fjellet for å ikke gli på havet. Deretter skulle de andre hjelpes i land. Jeg fant både godt fot og håndfeste så med litt timing hektet vi bare armene i hverandre, og jeg kunne løft de andre tørrskodd ut av kajakkene og opp på tørt land. I lunsjen ble de forskjellige øvelsene vi hadde vært igjennom diskutert og analysert. Fiona var en meget god instruktør (eller kanskje heller veileder), hun fikk oss til å tenke på det vi hadde gjort, og tenke gjennom konsekvensene av det selv.
Sjøsettingen etter lunsj var også noe for seg selv. Nå hadde det forsvunnet så mye vann bare på den korte tiden vi hadde vært i land ( ca 9m tidevannsforskjell) at det var en god hylle å stå på for sjøsetting. Passet på å få kajakken på vannet mellom to bølgesett så var de to første i kajakkene uten å svømme. Jeg som sistemann hadde ingen på land til å hjelpe meg, men jeg sendte kajakken ut til Mark som holdt deni posisjon rett under hylla. Når det så kom en passe stor bølge var det bare å skritte over i kajakken og holde seg fast i skulderen til Mark. Tre meter lavere var det bare å sette seg ned og få på spruttrekket. Om det kom litt vann i kajakken var ikke så farlig for vi skulle ut å bade 😉 Nå skulle vi inn i en trang passasje, velte rundt og bli reddet ut. Det å ligge i en sånn passasje og være litt bekymret for å bli sugd ut gjennom en enda trangere passesje rett ut i 3 m dønninger som banket i steinene var en mektig opplevelse. En gang når jeg skulle padle inn og redde Mark så hadde jeg nesten surf inn og måtte padle ganske kraftig bakover for å ikke dytte oss begge ut på andre siden. Det varte bare ett øyeblikk, så gikk bølgen andre veien og dyttet oss tilbake mot sikkerhet. For å ikke bruke for store ord og lang tid så kan jeg bare si at opplevelsen var overveldende 😀
Vel og vakkert ferdig med redningsøvelsene ser vi det kommer en padler mot oss i fint driv. Det er Nigel Dennis himself. Han tar oss nå med på rockhopping, huleutforskning og eddyjumping for resten av dagen. På kvelden går vi igjen gjennom det vi har lært sammen med Fiona og Nigel. KJEMPEDAG
På tirsdagen er det en tur til the Skerries som står på programmet. I tillegg til Mark og meg blir Dan og Lars fra Sverige med (som mock students 😉 Mark og min oppgave er først å planlegge kryssingen ut ditt for så å lede gruppen ut. Vi starter fra et sted (Cemlyn bay) som ligger ca 5nm øst for Skerries (som ligger ca 1,8 nm ut fra land) Første oppgave er å finne ut hvilken kurs vi skulle padle. Svaret ble rett N i to nm. Det tar ca 40 min. Etter å ha skiftet til padleklær starter vi padlingen inne på parkeringsplassen. Den er oversvømt av vann pga springflo (når vi kom tilbake hadde vi en 200 lang bratt skråning , 9 m lavere å bære kajakkene opp)Etter vi har padlet i 40 min er vi 2 nm lenger nord og 5 nm lenger vest. Det er nesten ikke til å tro, men hele havet beveget seg med en fart av 4,7 nm/t mot Irland og innimellom var det partier som beveget seg enda fortere. Vel fremme ved the Skerries var det flere øvelser i gruppekontroll i rennende vann før vi gikk i land for å spise lunsj. Et stort poeng i gruppekontrollen var "line of sight" som man måtte ha hele tiden. Lettere sagt en gjort, men det er en treningssak.
Under lunsjen diskuterte vi hvordan vi skulle komme oss hjem igjen. Vi skulle prøve å komme tilbake til bilene, men hvis det ikke gikk skulle vi se om vi ikke kom oss inn til Holyhead. Holyhead lå nesten motsatt vei av der hvor bilene var parkert, men strømmen randt den veien. Vi eddyhoppet så langt vi klarte mot strømmen for vi startet på en ferryglide mot land (sorry for alle "nynorske" uttrykk 😉 Det var 1,8 nm yil nærmeste land og vi hadde en kurs ca 45 grader mot det. En plass ca halvveis var det et overfall (stryk) hvor vi kunne bruke eddyene 😉 til å komme oss litt høyere opp mot strømmen igjen. Vi kom oss til land, men nå var spørsmålet om vi ville klare å padle mor 4-5 knops strøm eller om vi skulle padle mot strømmen til Church Bay der jeg hadde parkert min bil. Dette ble litt forvirrende, la meg forklare: Fra der vi startet gikk landet rett øst- vest. Der det er nærmest til land fra the Skerries svinger landet 90 grader så det går sør – nord, og det danner seg en stooor bakevje (helt ned til Holyhead)
 
Fortsettelse følger i neste episode 😉
 
 
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s